lifeNlove -

Den som venter på noe godt..



venter tydeligvis forgjeves...

Nå er jeg på nytt kommet til en periode hvor jeg ikke synes det er så gøy å blogge. Og kjenner jeg meg selv rett kommer jeg bare til å love mer og mer, men så tar jeg en pause. Jeg skjønner ikke hvordan toppbloggerne klarer å blogge hver eneste dag, og hvordan de finner nye ideer hele tiden. Eller, det blir jo jobben deres, men det er veldig vanskelig å skrive interessante ting hver eneste dag. Kjoleinnlegget kommer sånn etterhvert uansett hva (siden jeg har lovet det siden før jul), men jeg skal ikke si noen dag eller noe sånt. Etter det får jeg se, kanskje jeg slutter å blogge for en periode.

Tips til hva jeg kan skrive om? ♥

  • Restylane



    Det er så mange jenter som tar restylane nå for tiden, så jeg tenkte dette var rett tidspunkt å ta opp emnet på. Sophie Elise, Andrea Badendyck, Therese Charlotte.. Altså, hvem har ikke gjort det?

    Mitt syn på det er at man betaler for at noen skal stikke deg i leppa. Synes virkelig ikke det høres ut som om det er verdt det. Nå er ikke jeg spesielt glad i sprøyter og sånt da, så det hjelper ikke akkurat på. Men likevel, så stygge lepper har man vel ikke?

    Men når det er sagt har jeg stor respekt for de som gjør det. Selv om det kanskje ikke helt høres sånn ut. Jeg mener at de som føler et behov for litt fyldigere lepper absolutt skal få gjøre det. Nå for tiden er det virkelig ikke lett å være "fin nok". Så om det er litt restylane som må til for at en person skal føle seg bra, er det selvfølgelig akkurat det hun (eller han) skal gjøre.

  • Theres always someone watching



    Har du noen gang fått følelsen av at noen følger etter deg, eller at noen ser på deg? Jeg går ofte på morgenen på vinteren og kjenner på nettopp dette. Det kan jo ha noe å gjøre med at jeg er mørkredd også, så det hjelper ikke akkurat på. Men likevel da, hvorfor får man en ekkel følelse inni seg når man går alene i sin egen gate? Kanskje det bare er jeg som er rar, men noe må jo ha gjort at jeg tenker sånn. Skrekkfilmer kan nok være en veldig viktig faktor her, eller andre type skvette-ting man ser på nettet. Det er hvertfall med på å trigge opp den følelsen.

    Men hvordan klarer mennesker å føle på seg at noen ser på dem? Noen ganger har jeg snudd meg bare fordi jeg har følt for det, og så har det stått en venninne av meg bak meg og stirret meg i bakhodet. Ikke bare for å gjøre det, men for å se om det var meg før hun kom bort. Jeg synes dette "instinktet" hos mennesker er veldig rart. Hva synes du?

  • Skjønnhet - Det å være "fin nok"



    Jeg har lest utallige artikler om akkurat dette, om det ytre og det indre i et menneske. "Det er det indre som teller" Men er det egentlig det i 2014?

    Nå er året snart over, og det har vært et fantastisk år med masse opplevelser for min del. Men mitt største ønske for 2015 er at samfunnet vi lever i skal forstå at det faktisk ikke er det ytre som teller. Vi burde heller tenke mer på egenskaper, på personligheter. Det finnes så mange fine mennesker der ute, og da mener jeg "fin" som i snill og hjelpsom, en som er en god venn for et annet menneske.

    Jeg skal ikke sitte her og si at jeg ikke blir påvirket av skjønnhetspresset jeg heller. For jeg, som så mange andre, stresser med å ta på meg foundation og mascara før jeg drar til skolen. Og jeg står lenge og planlegger hva jeg skal ha på meg for å se best mulig ut. Men det er en del av en tenåringjentes hverdag. Sånn har det forsåvidt vært i mange hundre år, men jeg synes presset blant jenter har blitt sterkere opp gjennom årene.

    Nå begynner dette innlegget å bli ganske langt. Men det er et veldig viktig tema. Man våkner på morgenen, ser seg i speilet og kjenner ofte at man egentlig ikke føler seg "fin nok" til å dra på skolen. Det er jo ikke sant, for vennene dine er glad i deg som person, ikke utseende ditt. Selvfølgelig må man føle seg bra selv, men når så mange av de andre jentene i klassen har stått timer foran speilet og klæsjet på lag etter lag med sminke, er det ikke så lett å føle seg fin om man kommer uten.

    Er jeg "fin nok" nå?

  • Katter er rare dyr



    Dette er Vilde sin katt. Den er feit, og muligens litt schizofren. I det ene øyeblikket er den veldig kosete og klengete, og i det neste klorer den og bitchblikker deg. Har aldri skjønt meg på katter. Synes de er veldig søte, men samtidig er de så sta og selvopptatt, og tror at de er best i verden. Dette må være det rareste innlegget jeg har skrevet på en stund. Menmen, hva ellers gjør man når man våkner kl. 7:00 på en mandag i juleferien?

    Hva er ditt forhold til katter?

  • Sosiale antenner - Del 2



    Kjære dame som stirret på meg non-stop hele bussturen fra meg til byen. Sånt er så slitsomt! Får skikkelig lyst til å bare stirre tilbake helt til du skjønner det. På morgenen er det verst for da prøver jeg enten å sove, eller så sminker jeg meg. Og okei, jeg skjønner at du kan se litt ekstra om jeg sitter og tar på 1000 lag med mascara. Men fortsatt da, har du ikke bedre å gjøre?

    Mennesker er så rare. Vi lager normer som de fleste klarer å følge slik at vi lever i fred med hverandre. Men så er det noen da, som bare ikke forstår disse reglene, og det irriterer meg litt. Når jeg allerede halvveis har sett på deg minst 20 ganger for å få deg til å slutte. Ta et hint a!

  • Overtro?



    Da jeg satt på bussen i stad, kom det på en dame en stasjon etter meg som satte seg ved siden av meg. Halvveis bort til byen lener begge seg (til hver vår side), strekker hånden ned i en lomme og tar ut en ting. Det var helt sykt! Akkurat da det skjedde vurderte jeg å stoppe bare fordi vi gjorde det helt likt. Sånne ting skremmer meg litt. Hvordan er det mulig at man gjør en ting helt likt som den andre, hvertfall når man overhode ikke kjenner personen?

    Jeg tror det er så mye mer mellom himmel og jord enn det vi vet om. Når sånt som situasjonen over skjer med meg begynner jeg alltid å tenke på grunner til at det skjedde. Altså, mest sannsynlig var det bare helt tilfeldig, og jeg tror hun tenkte litt på det også, for hun så ganske rart på meg. Jeg synes også det er rart at når man f. eks snakker om en person, så snur man seg og stirrer rett på akkurat den personen. Hvorfor skjer sånt?

  • Sosiale antenner



    Da jeg tok toget hjem fra byen var det en ganske beruset mann som kom inn og satte seg ved siden av en dame på raden foran der jeg satt. Han så litt sliten ut og luktet ganske vondt. Han spurte først damen om hun skulle til Ski, og hun svarte nei. Så fortsatte han å snakke med henne, selv om hun tydelig viste at hun overhode ikke var interessert å fortsette samtalen.

    I starten var det en helt vanlig samtale: "Den kommer den jula i år også. Hva skal en gjørra med det a?" Men etterhvert begynte han å spørre hvor hun bodde, og at det bare tok han 20 min å gå til huset hennes. Han mente nok ingenting med det, men likevel. Så sa han at han hadde sittet alene de to siste julaftene, og det utviklet seg til en skikkelig trist historie..

    Det er virkelig ikke alle som har sosiale antenner altså. Det er egentlig ganske trist, for alle rundt begynner å stirre også blir det så kleint og rart, for vi er ikke vant til sånt. Hvertfall ikke her i Norge! Her setter vi oss ytterst på seteraden og stirrer ned de som kommer mot oss for at de ikke skal spørre om å få sitte på plassen ved siden av.

    "Ha en god kveld a. Det var koselig å prate med deg!" Han ville jo bare slå av en prat. Hm.. Er vi nordmenn litt for redde for å bli kjent med nye mennesker?

  • Kommunikasjon



    Måten mennesker snakker sammen på har alltid fascinert meg. Da jeg satt på bussen i morges var det tre jenter som brukte hendene mens de snakket så mye at det så ut som de snakket tegnespråk. Kommunikasjon må være det viktigste vi har. Under oppveksten er det viktig i forhold til sine foreldre / søsken. Etterhvert er det viktig ovenfor venner, og senere kanskje en man gifter seg med. Man må ha en god kommunikasjon for å ha et godt forhold med noen.

    Under hele min oppvekst føler jeg at jeg har hatt en forholdsvis bra kommunikasjon med mamma og pappa. Etter at de hadde lært meg det viktigste, begynte jeg å forme mine egne meninger og tanker. Disse ble påvirket av miljøet rundt meg og vennene mine. Hele veien har foreldrene mine vært der og støttet meg, og nå når jeg blir 18 får jeg selvfølgelig mer frihet. Men man må aldri miste kommunikasjonen, selv om man blir "voksen". Jeg bor jo fortsatt under deres tak, så jeg kan ikke gjøre akkurat det jeg vil heller. Der tror jeg mange ungdommer (og forsåvidt foreldre) har misforstått litt.

    Har tenkt masse på dette i det siste, og jeg følte "tanker og drømmer" kategorien trengte noe mer. Liker du innlegg som dette? :)

  • 5-åringer med smartphone



    I dag satt jeg ovenfor en mor med et barn i en barnevogn. Plutselig ser jeg at barnet holder en mobil, en slags Samsung, og blar gjennom bilder. Altså jeg skjønner at 10-åringer får iPhone og andre smarttelefoner, men det barnet var kanskje 4-5 år. Det er sykt hvor mye verden og synet på barns oppvekst har forandret seg på et par år. Fant etterhvert ut at hun bare lånte morens mobil. Men likevel, barn som fortsatt sitter i barnevogn skal ikke vite hvordan man blar på mobilbilder. De skal tygge på kanten av dekslet og slippe den ned i bakken.

    Samfunnet har forandret seg ganske mye på den tiden jeg har vokst opp. Jeg fikk min første mobil da jeg var 8, en Samsung/Nokia klapptelefon. Husker at jeg var så stolt! Det var den typen man kunne sende sanger til andre med, ved bruk av infrarød. "Ikke send sangen videre til alle da. Jeg vil at den skal være spesiell". Husker disse setningene så godt.




  • hits